Å varsle om mobbing kan få dramatiske konsekvenser

Dette er en av de tyngste sidene i guiden, og vi hadde ikke skrevet den hvis den ikke var viktig. For de fleste blir det aldri så vanskelig som det som beskrives her — men å vite hva som kan møte deg, gjør deg bedre rustet.

Familier som rapporterer om mobbing kan i enkelte tilfeller oppleve en situasjon som kan ramme varslere. De fleste ønsker om å se sin skole, nærmiljø og kommune i et positivt lys. Skolen, andre foresatte, kommunens byråkrater og politikere kan ha en tendens til å bagatellisere mobbing. Hvis problemet ikke anerkjennes, kan veien være kort til å tillegge det utsatte barnet og familien skyld. Disse mekanismene kan bidra til at familier isoleres i nærmiljøet, samtidig som problemene for barnet vedvarer, og endog kan forverres.

For noen familier blir konsekvensene så store at de bytter skole, sier opp jobben, selger boligen og flytter. Dette er dypt urettferdig. For noen er denne opplevelsen så kraftig, at de starter en årelang kamp for å vinne frem i systemet.

Vi ser dette i altfor mange saker, og kan ikke understreke nok hvor vanskelig det kan bli å komme i en varslerposisjon.

Tendens til å skylde på offeret

Vi har sett mange tilfeller av motarbeidelse, isolering og stigmatisering av familier som kjemper mot mobbing. Det er dypt urettferdig og de færreste tror det kan skje, før de eventuelt opplever det selv. Fenomenet er imidlertid så vanlig at det har fått et navn; det kalles “victim-blaming”, eller offerklandring på norsk.

Hvordan kan det skje?

Forskning antyder at jo mer uskyldig offeret er, jo sterkere kan tendensen være til å klandre offeret. Faktisk kan vår tro på et rettferdig samfunn, gjøre det vanskelig å innse at offeret kan være helt uskyldig. Hvis vi tror verden er rettferdig og at urett ikke rammer oss selv, kan det bidra til at vår empati svekkes. Se “Belief in a Just World, Transphobia, and the Blaming of Innocent Victims” og “The Psychology of Victim-Blaming”.

Hvem er mer uskyldig enn en 6-åring som knapt er større enn skolesekken og kommer knust hjem etter sin skoledag?

Vi nevner disse mekanismene i et forsøk på å forstå problemene familiene kan oppleve, slik at vi kan gi råd som gir færrest mulig negative konsekvenser for barnet og familien. Det betyr ikke at vi aksepterer at det er slik. Vi jobber aktivt for åpenhet om mobbing, slik at bagatellisering og utfrysing blir noe som var.

Mobbing er ikke en skole-hjem-konflikt

Mobbesaker omtales ofte som skole-hjem-konflikt, men ordet konflikt forutsetter at det er en maktbalanse mellom skole og hjem. Det er ikke tilfelle i mobbesaker. Skolen har ansvaret for barnet store deler av dagen, og har tilstedeværelse, kompetanse og autoritet til å stoppe krenkelser når de skjer. Foreldrene er ikke til stede, og er fysisk forhindret fra å beskytte sitt barn.

Vi kjenner til saker hvor skoleansatte har gjort skoledagen vanskelig for barn til foreldre som klager. Det gir en opplevelse av sårbarhet og hjelpeløshet.

For familien kan mobbingen påvirke skoletid, jobbtid og all fritid. Det kan føre til bekymringer, endeløse diskusjoner, søvnmangel, sykemelding og samlivsproblemer. De skoleansatte jobber med saken i arbeidstiden sin, og kan tenke på andre ting når de går hjem.

Maktubalansen mellom skole og hjem kan illustreres med et lovforslag fra Djupdalutvalget i utredningen NOU 2015:2. Utvalget foreslo en egen lovtekst med forbud mot gjengjeldelser (Kapittel 15.15). Dette forslaget ble dessverre ikke implementert da lovverket ble endret i 2017, men det er talende at utvalget så behovet for forbudet.

Familien er den svake part i mobbesaker. Les: Når saken har gått for langt